Manifester skal man ta med en klype salt, har vi lært. Marinettis futuristiske manifest fra 1909, for eksempel, inneholder et punkt der det står: «Vi vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»

Vi vet i dag at Marinnettis eksplisitte glorifisering av krigen som hygiene hadde stor betydning for fascismens etos. På samme måte kan også Solanas tekst, slik Süsanne Christensen påpeker, føles skremmende: den er «himmelropende inkonsekvent» skriver Christensen, «vilt overdrevet, fullstendig paranoid og til tider ubehagelig (spesielt når det argumenteres for mannens genetiske underlegenhet og aktuelle utryddelsesmetoder).»

Men likevel, når sant skal sies: Slå opp i avisen og sjekk hvor mange menn som myrder og voldtar og lemlester kvinner, hvor mange guttehvalper som synes det er ok å klappe damer på rumpa på byen; hvor mange sjefer som – når de snakker – utelukkende henvender seg til andre menn i rommet; tenk bare på hvor mange menn som mener at damer som går i korte skjørt har seg selv å takke hvis de – i beste fall – blir plaget, antastet, tafset og klådd på.

Pedro Carmona-Alvarez om Solanas i Grandnarrativekampen